Prehistorisk tid
Regionen har vært bebodd i 5000 år. Utgravninger fra 1920-tallet bragte for dagen steinalderfunn som vitnet om innflytelse fra nordkinesiske steinalderkulturer, som for eksempel Longshankulturen. På øyene Lantau og Lamma ble det funnet bronseverktøy og -våpen. Steingravurer funnet flere steder i territoriet dateres til bronsealderen (Shang-dynastiet). Andre gjenstander som formodes å stamme fra 6. til det 3. århundre før Kristus (De stridende rikers tid) beviser at territoriets tidlige innbyggere var kulturelt knyttet til befolkningen i det omliggende Guangdong.

Del av det kinesiske keiserrike
Under 100-tallers Han-dynasi ble området bosatt av Han-kinesere. Under Tang-dynastiet var regionen omkring Kanton et betydelig handelsområde og området rundt dagens Hong Kong og Shenzhen hadde havner som betjente denne handelsvirksomheten. Både saltproduksjonen og perledyrking fikk et oppsving. Men befolkningen rundt Hong Kong var nokså lav. Den første sterke tilflyttingsbølgen fra det nordlige Kina begynte under Song-dynastiet mellom 970og 1279.

Etter at mongolene klarte å erobre Kina, flyktet song-herskerne til det som nå er Kowloon. I 1276 overgav de seg. I slaget ved Yamen utslettet mongolerhæren de siste rester av songhæren i 1279, og da skal en ledende embedsmann ved hoffet ha tatt med seg de to gjenblivende prinsebarna fra Song-dynastiet og kastet seg i havet.

Etter at Yuan-dynastiet hadde etablert sitt herredømme også rundt Hong Kong, ble innvandringen fra nord sterkere. Men som tidligere var området relativt utenom allfarvei. Hovednæringene var fiske og perledyrking.

Handelsforbindelser med Portugal
I 1517 ankom den portugisiske handelsmannen Fernão Pires de Andrade til sørkinakysten for å forhandle med handelshusene i Kanton. Gamle dokumenter forteller at portugiserne steg i land på en øy de kalte Tuen-Mun og tok livet av noen av de fastboende der, og antagelig var dette øya en del av det senere Hong Kong. Gamle kart viser at det på denne tid hadde vokst frem noen landsbyer der.

Etter Ming-dynastiets fall og etter at Taiwan ble erobret av Koxinga, ble Hong Kong del av distriktet Xin’an (新安縣). Quing-dynastiets keiser Kangxi befestet kysten og bygde militærleirer for å kunne beskytte kystlandet bedre.

Britisk herredømme
Etter at portugiserne allerede hadde etablert en handelspost i Macao på motsatt side av Perleflodens brede munning, kom det britiske Ostindia-kompaniet (British East India Company) for første gang til. Handelen i Hong Kong med engelske handelsmenn vokste sterkt, og i 1711 grunnla britene et handelshus i Kanton.

Varer fra Kina var svært etterspurt i Europa. Te, silke og andre asiatiske luksusgoder var meget ettertraktet. Men britene kunne ikke finne meget som kineserne interesserte seg for å kjøpe fra dem. Men de begynte etter hvert å importere opium til Kina. Da den keiserlige regjering forsøkte å kvele opiumshandelen, brøt det ut krig. Under den første opiumskrigen okkuperte britene Hong Kong-øya 20 januar 1841, og Kina avstod den året øya etter at krigen var avsluttet under Nanking-traktaten. Året etter ble Hong Kong opprettet som britisk kronkoloni.

Etter hvert ble kolonien et viktig handelssentrum. De første tyve årene under britisk styre var det liten kontakt mellom europeerne og kineserne. Det var først i 1862 at det ble ansatt embedsmenn som skulle bli gitt opplæring i kantonesisk. Dette førte til bedre relasjoner.

Under den andre opiumskrigen fikk britene kontroll over hele Kowloon. Den 9 juni 1898 fikk britene en leieavtale for de nye territoriene - områdene mellom Kowloon og Shenzhenelven, for 99 år. Avtalen omfattet også 235 større og mindre øyer. Med disse områdene ble det mulig å gjøre kolonien i høyere grad selvhjulpen med vannforsyning og matproduksjon, og den ble lettere å forsvare militært.

De handelsliberaliseringer som europeerne tvang gjennom overfor Kina etter opiumskrigene førte til at Hong Kong ble en ledende frihandelssone i Østasia, ikke bare for britene, men også amerikanske handelsfolk. Et alvorlig, men kortvarig utbrudd av byllepest i 1890-årene, gav kolonien en økonomisk knekk.

Hong Kong ble tilfluktssted for tidligere Taiping-opprørere, monarkister (etter grunnleggelsen av den kinesiske republikk i 1912) og kommunister (etter Chiang Kai-sheks kommunistforfølgelse i 1927). Folketallet steg mellom 1851 og 1931 fra 33 000 til 879 000 innbyggere, hvorav 95 prosent var kinesere. Kolonien forble likevel liggende i skyggen av den mye større storbyen Shanghai, og slik var det frem til 1949 da kommunismens seier på fastlandet skapte nye realiteter også for Hong Kong.

Etter kommunistenes maktovertagelse kom en million flyktninger til Hong Kong, som vokste til en betydelig industriby. Folkerepublikken Kina vegret seg lenge for å forlange området tilbake, men inntok etter hvert en annen holdning. I 1980-årene, da man ble nødt til å ta inn over seg at leieavtalen for New Territories nærmet seg opphør, ble det nødvendig med forhandlinger om Hong Kongs fremtid. Den kinesisk-britiske felleserklæring av 19. desember 1984 fastslo at hele Hong Kong skulle ble et spesielt administrativt område under Beijing i 1997.

Spesiell administrativ region
Den 1. juli 1997 overtok Folkerepublikken suvereniteten, men avtalen fra 1984 innebar at Hong Kong fikk rett til å beholde sin kapitalistiske økonomi og demokratiske styre i minst 50 år. Til tross for dette har regjeringen i Peking forsøkt å vedta lover som reduserer Hong Kongs selvstyre, noe som har ført til massive protester og demonstrasjoner.

Styresettet er i det store og hele preget av utstrakt økonomisk liberalisme, og fungerer ganske demokratisk selv om det ved visse valg er begrenset stemmerett. Regjeringssjefen (Chief Executive) blir ikke direkte valgt, men utpekes av et valgkollegium hvis medlemmer er delvis utnevnt av Kina, og delvis kåret ved valg med begrenset stemmerett. Konstitusjonen, som er nedfelt som del av grunnloven Basic Law, ble approbert av Folkerepublikken Kinas nasjonale Folkekongress i mars 1990.

Hong Kongs rettsvesen er for det meste tuftet på det engelske common law-system. Det skal stå ved lag i det minste til 20. juni 2047.

Alle borgere som er fylt 18 år har alminnelig stemmerett. Men stemmerett ved særskilte indirekte valg er avgrenset til omkring 180 000 velgere i 28 funksjonelle valgkretser (forretnings- og profesjonssektorer). Regjeringssjefen velges av et 800 medlemmer stort valgkollegium sammensatt for det meste fra de nevnte funksjonelle valgkretser, men også tildels fra religiøse organisasjoner og fra lokale og sentrale styringsorganer.

Den første Chief Executive for Hong Kong, Tung Chee-Hwa, tiltrådte 1. juli 1997, før dette valgsystemet hadde funnet sin endelige form. Men det ble fulgt da hans etterfølger Donald Tsang ble valgt (tiltrådte 21. juni 2005).

Kilde: Wikipedia - Hong Kong